The book of old english songs and ballads.

Illustrert av Eleanor Fortescue Brickdale

Det var en gang en biblioteksansatt som skulle finne bøker til en utstilling av pent innbundet litteratur. Hun lette i Deichmans rike, både i kjeller og på loft, og fant mange flotte bind, det ene vakrere enn det andre. Men akkurat da hun snudde seg for å gå ned igjen fra loftet, fikk hun øye på et nydelig, støvete eksemplar i samlingen av gammel, engelsk litteratur. Sidene var tykke og sprø, permene var grønne og dekorert med nettverk av roseblader som nærmest vokste mellom hendene hennes.

- Jeg fant, jeg fant! ropte den bibliofile og steg andektig ned trappene til sitt kontor. Der viste hun fram bokskatten til alle som ville se, ja i grunnen uansett om de ville se den eller ikke. Hun bladde opp plansje på plansje av bokens nydelige innhold. Der var de skjønneste små fugler, skinnende stoff og detaljmettet gress og takstein. Det var stokkroser og englebarn, pastorale landskap og akvarellmyke himler. Og ikke minst drømmende dikt som dette: “The Wish” av Abraham Cowley.

“(…) May I a small house and large garden have!/And a few friends, and many books, both true,/ Both wise, and both delightful too!/And since Love ne’er will from me flee,/A mistress moderately fair,/And good as Guardian-Angels are,/Only beloved, and loving me! (…)”

Hennes øyne kunne ikke se seg mett på disse sidene, fylt av moderate skjønnheter og gifteklare menn. Og har hun ikke sluttet å bla, så gjør hun det enda. Med mindre du tar en titt på den på Voksenavdelingens utstilling i Skjønnsalen…

Om forfatteren: Dette er en antologi med mange diktere representert, nesten bare mannlige, i tråd med verkets samtid. Men denne utgaven er først og fremst illustratøren Eleanor Fortescue Brickdales (1872-1945) verk. Hun var en pre-rafaelittisk kunstner som malte i olje og akvarell. Brickdales ble medlem av The Royal Watercolour Society (RWS) i 1919 og var utdannet ved Crystal Palace School of Art. Hun hadde et studio i London og både underviste, lagde glassmalerier og illustrerte bøker.

Les også: vår nyinnkjøpte Old Possum’s Book of Practical Cats av T. S. Eliot, en gammel klassiker (1939) i ny drakt fra 2009. Nyt kattediktene, en samling rytmiske katte-karakteristikker som vil få deg til å male av glede! Illustrert av Gruffalo-mesteren Axel Scheffler. Et nydelig gult mønster av kattesilhuetter introduserer tittelbladet, mens lekne tryllekatter og kattekrapyl danser på forsiden.

Omtalt av Ingela Nøding

Mange spør hvorfor biblioteket i Oslo heter Deichmanske bibliotek? Svaret er nesten like enkelt som historien til biblioteket er lang.

Da boksamleren Carl Deichman døde i 1780, testamenterte han boksamlingen sin til Christianias befolkning – og sa samtidig at det skulle være gratis å låne! Dette var starten på Norges største folkebilbliotek og grunnen til at vi ikke “bare” heter Oslo Folkebibliotek men nettopp Deichmanske bibliotek.

Biblioteket startet opp fem år etter, i 1785 og ble innviet med stor festivitas og tale av ordføreren. Det ble tilogmed skrevet en kantate til bibliotekets ære som ble framført på dagen 12.januar 1785.

De første lokalene lå i Stiftsgården i Rådhusgata 13, men senere har biblioteket holdt til på et utall adresser rundt om i byen. Som mange kjenner til venter vi nå på å komme til Bjørvika, der et nytt, flott praktbygg skal reises i nærheten av Operaen.

Carl Deichman hadde den flotte tittelen kanselliråd og var en stund knytta til det danske hoffet, før han kom tilbake til Norge. Han var en ivrig boksamler og en av de aller første som planmessig samlet bøker om Norge og norske forhold. Hans samling besto opprinnelig av ca. 6000 bind, noe som var en ganske stor samling på den tiden. Disse dannet grunnstammen i det nye biblioteket.

Carl var en praktisk anlagt mann i den forstand at han var opptatt av at bøkene skulle bli brukt og komme til nytte. Det var ikke først og fremst for sine vakre bind han anskaffet dem. Boksamlingen økte i omfang i de første åra og mange borgere ga gaver som ble innlemmet i biblioteket.

Det finnes mange spesielle og flotte bøker i denne samlingen og selvfølgelig også noen ordentlige godbiter. Den største blant disse er utvilsomt bibelen fra ca. 1250 som går under betegnelsen Aslak Bolts bibel. Dette håndskriftet anskaffet Carl bare to år før han døde, i 1778, for 43 riksdaler på en auksjon.  Nå i dag er de opprinnelige 6000 bindene godt tatt vare på og blir av og til brukt av forskere og historikere.

Neste gang noen lurer på hvorfor Deichman, kan du med stor kjennermine si “at det er etter gamle Carl Deichman, grunnleggeren av Norges største folkebibliotek”.

Astrid

Deichmanske bibliotek, hovedbiblioteket, lørdag 4. februar 2012.

I sin debutbok Ulovlig norsk, stod Maria Amelie frem som papirløs, og dermed som ulovlig flyktning i Norge i 2010. Etter åtte år med skjult identitet, ville hun fortelle om konsekvensene den norske asylpolitikken kan ha for enkeltindivid. På grunn av denne boken fikk hun æren av å åpne Nansen-året i 2011, på Nansenskolen. Der ble hun pågrepet av norsk politi, og senere sendt ut av landet.

Med boken, og mediedekningen av saken hennes, ga hun et ansikt til de om lag 10 000 menneskene som venter på å få endelig avgjørelse fra enten UDI eller Utlendingsnemnda. Maria Amelie klarte det de færreste av de papirløse i Norge har greid – å få regjeringen til å endre praksis. Saken ble så vanskelig for regjeringen at den opprettet en ekstraordinær regel som skulle gi Maria Amelie mulighet for opphold i Norge. I dag bor hun i Norge, og jobber som journalist for Teknisk Ukeblad.

Dessverre er Maria Amelies tilfelle så å si enestående. Eritreiske Simon fra Florø ble sendt hjem omtrent samtidig som Maria Amelie, men hans sak ble ikke nevnt. Nylig tok en mor livet av seg selv og sitt 20 måneder gamle barn på et asylmottak i Florø. Hun hadde ventet fem år på oppholdstillatelse, før det endelige avslaget til slutt kom. Asylpolitikken i Norge er stadig gjenstand for debatt, men det er sjelden flyktninger og papirløse blir hørt, eller tør å uttale seg om forholdene de lever under.

Deichmanske bibliotek har derfor invitert Maria Amelie til hovedbiblioteket 4. februar, slik at hun kan fortelle sin historie om å være ulovlig norsk.

Biblioteklønsj finner sted i hovedbibliotekets Nedre sal.

Velkommen!

Førstkommende lørdag kl 14.00 kommer anmelder i Dagens Næringsliv Ola Hegdal og viser vei i krimjungelen.

Kriminalromaner ligger i tetsjiktet når det gjelder utgivelser, opplagstall og utlån, men hvordan orientere seg i vrimmelen av titler og stabler, hvordan finne de som virkelig merker seg ut?

Torkil Damhaugs Ildmannnen, Peter Temples Sannhet, Tana Frenchs Flukt og Emberland og Rougthvedts Stormlaget – dette var fjorårets høydepunkt innen sjangeren for dagens vert. Disse og en rekke andre godsaker fra krimhylla innbyr dagens lønsj til å få en smak av.

Ola Hegdal er en allsidig kar, han er utdannet litteraturviter og foruten anmelderiet er han serietegner og illustratør, tekstforfatter og foredragsholder. Han har vært fast bidragsyter til radiosatiren Hallo i uken og er opphavsmann til flere tegneseriealbum og bøker.

Gratis inngang

Dette er mottoet over hovedinngangen til Central London Utkleknings- og Kondisjoneringsanlegg, året er 2540 i henhold til vår tidssregning. Inskripsjonen  er forsåvidt tilforlatelig nok, men resten av boka Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley er en skikkelig tivolitur inn i trollspeilet. Felleskap og identitet vil si at alle  mennesker – innenfor sin kategori – er mest mulig genetisk like, og selvsagt strengt  kontrollert og justert fra den kunstige unnfangelsen av. Stabiliteten kommer som en følge av dette i tillegg til rutinemessig utdeling og tilgang på Soma, et rusmiddel aldeles fritt for bivirkninger. Familien er forlengst avskaffet, sterke følelser er de så og si frigjort fra, seksuelt tilhører alle alle, det er uhøflig å avslå. Krig og nød tilhører historien, kunst er uønsket og forbruk oppmuntret. Et totalt gjennomregulert og sorgløst samfunn. Noen ikke helt tilpassede eksistenser finnes riktignok, men uroen kommer for alvor inn i byen i form av en ung mann med oppvekst i reservatet for urfolk, og med Shakespeare som rettesnor.

Brave new world utkom altså for første gang ut i 1932, det er både utrolig og paradoksalt. Snerten er ikke blitt mindre med årene. Margaret Atwood har skrevet et forord i boka jeg har for handa, det er i seg selv interessant lesning som rammer boka fint inn. Boka om det glade vanvidd.

Åshild

Hurra! I løpet av året vil norske folkebibliotek få sine første e-bøker til utlån (med unntak av Drammen som har hatt dette tilbudet i flere år). Kulturrådet har gjennom sin innkjøpsordningen for skjønnlitteratur bestemt at vi på Deichman er ett av tre bibliotek  i prøveprosjektet for utlån av e-bøker.

Det er bra at kulturrådet tar ansvar og gir et lite spark i baken på en eller ganske treg norsk biblioteksektor. Sammenlignet med blant annet Sverige, hvor det i flere år har vært mulig å låne e-bøker i bibliotekene, er Norge en e-boksinke. Det er derfor svært kjærkomment at en så viktig kulturinstitusjon som kulturrådet nå setter hjulene i gang.

Pressemeldingen fra kulturrådet er dessverre ikke særlig rik på tekniske detaljer. Det står ingenting om hvordan bøkene skal distribueres eller hvilke plattformer de skal være tilgjengelige på, men vi får håpe kulturrådet (i motsetning til norsk bokbransje generelt) vet hva de driver med.

Les mer på kulturrådets nettsider.

Oddvar

Fantasy er en genre som de fleste forbinder med utenlandske navn, som Robert Jordan, Terry Pratchet og George R.R. Martin, for å nevne noen.

I Norge finnes det likevel noen gode forfattere representert innenfor genren og Thore Hansen er en av dem som fortjener å bli trukket fram.

Thore Hansen har holdt på lenge. Han debuterte i 1975 med novellesamlingen Grimaser. Denne samlingen har fått undertittelen 12 science fiction noveller.

Science fiction og fantasy er slett ikke det samme, men beslektet kan man jo si at de er.

I 1988 kom Thore Hansen med sin første bok i Skogland-serien; og mange vil nok være enig i at denne i større grad hører hjemme i fantasy-genren.

Gutten i dragereiret var som sagt den første av en rekke bøker med handling fra Skogland. Utover 90-tallet kom det etterhvert fem bøker som alle hadde Skogland som serie-tittel. Etterhvert kom det flere enkeltstående titler som også har handling fra det samme området, som for eksempel Frost og varme fra 1997 og Skogene kommer fra 2001.

Jeg har alltid hatt et helt spesielt forhold til Thore Hansens forfatterskap og til Skogland-serien i særdeleshet. Med Skogland har han skapt noe helt eget og unikt. Menneskene hører med, men har ingen framtredende plass, selv om ikke alle har skjønt at det ikke er en selvfølge.

Skogmenn med en god porsjon rovdyr i seg, er langt bedre tilpasset enn menneskene er, og de ulike trollslektene har på samme måte også langt bedre forutsetninger for å klare seg i Skogland.

Smyrl som driver vertshuset har også trollblod i årene og det kommer mange ganger godt med, når flere dramatiske begivenheter utspiller seg i Skogland. Ellers finnes det både alver og drager i fortellingene.

Aller siste tilskudd i Skogland-serien er boka Zaga; som kom i 2011. For alle nye lesere er det bare å glede seg – her er mye å ta fatt på. For gamle lesere er det bare å finne fram bøkene på nytt – de tåler saktens å leses igjen!

Astrid

Det er Biblioteklønsj 2 lørdager i måneden og alt foregår i Nedre sal på Hovedhuset.
Inngangen til Nedre sal er på hjørnet ved trappen som går opp til den midlertidige hovedinngangen (under neonlyset du ser på bildet). Er du allerede på Biblioteket må du altså gå ut, for så å gå inn. Om du er usikker på veien, er det bare å spørre en av oss ansatte. Biblioteklønsjene begynner kl. 14.00 presis og det lønner seg å være tidlig ute for å kapre den beste plassen og den ferskeste kaffen.

Første Biblioteklønsj er allerede lørdag 14. januar. Da kommer Bår Stenvik for å fortelle om skittens kulturhistorie. Med utgangspunkt i boken sin Skitt, forteller han oss om fjøslukt og ekkel bæsj vi skyller ned i do, om den rene fornuft og flekkede olabukser, og om sex, promp og rene hvite flater gjennom tidene. Du kan lese mer om Bår Stenvik og Skitt under denne linken. Resten av vårens innholdsrike Biblioteklønsjprogram finner du her: Biblioteklønsjprogram våren 2012.

Håper å se mange av dere utover våren

Gunnar

Flavia figurerer i krimbøker for voksne skrevet av en gråskjegget kanadier ved navn Alan Bradley. Hun er 11 år gammel og beboer av godset Buckshaw sammen med to eldre søstre, en innadvendt far og en forvirret gartner. Handlingen er lagt til 50-tallet og Flavia lever et ensomt, giftig liv i det enorme huset, der hun sysler med sin store hobby og lidenskap: kjemi. Hun er nærmeste eneherskende i sitt fantastiske, velutstyrte laboratorium med tilhørende kjemi-bibliotek arvet av en eksentrisk, avdødd onkel.

Flavias to “Askepott-søstre” stenger henne inne i kott og skap og hevder hun er et adoptert uønsket tilskudd til familien. Selv tar hun igjen ved å forgifte dem bittelittegrann med sine kjemi-brygg. Godsherren og Flavias far er en typisk fåmælt krigsveteran og gentlemann, med få penger og kun én interesse: frimerker.

I den første romanen: Det søte i bunnen av kaken (2010) står Flavia en måneskinnsnatt opp fordi hun ikke får sove. Hun begir seg ut i hagen, nærmere bestemt grønnsakshagen, der hun plutselig snubler i noe som ligger på bakken. Da hun bøyer seg ned for å se etter, får hun til sin store begeistring se at det som ligger blant agurker og annen grønske er et vaskeekte lik! Et lik som faktisk utånder rett i fjeset på henne. Flavia merker umiddelbart en eim av et kjemisk stoff i denne utpusten og dermed er mysteriet et faktum! Et mysterium som Flavia tar på seg å oppklare selv.

Flavia de Luce er utvilsomt en av de kuleste detektivene krimlitteraturen har fostret, kanskje en av de aller kuleste litterære hovedkarakterene jeg har lest om noensinne. Kynisk og løgnaktig, modig, handlekraftig og belest. Hun vet å utnytte sin alder og psykologiske innsikt til å skaffe seg informasjon, samtidig som hun heldigvis kan være troverdig tregere til å se sammenhenger enn en voksen leser.

Gled deg til humoren, stemningen, spenningen og ikke minst: Flavia!

Forløpig har vi de norske oversettelsene av de to første bøkene her på Deichman (Døden henger i en tråd (2011) er nummer to), men det er utgitt fire til på engelsk som vi trolig får inn snart…

Ingela

Adoptivfamilien er pinsevener, mora er fanatisk og autoritær, faren er usynleg. I verkelegheita var tilhøva mykje verre enn i romanen. Jeanette var ofte svolten, ho vart ofte utestengt frå huset om natta, ho vart slått og faktisk trua på livet av Mrs. Winterson som hadde ein pistol.
I Why be happy when you could be normal ( som adoptivmora seier til Jeanette da ho fortalte at ho var forelska i ei jente ), seier forfattaren at «With Oranges I wrote a story I could live with. The other one was too painful. I could not survive it».
Men det er også mykje meir enn ei skildring av ein traurig oppvekst. Winterson skriv med stor humoristisk sans og klarer også å sette si eiga historie inn i ei historisk og kulturell samanheng.
Den første delen sluttar med at Jeanette reiser sin veg saman med kjærasten Vicky:
«Goodbye, Mum. She didnt answer. Not then. Not later. I never went back. I never saw her again”.

Så kjem eit kapittel som Winterson kallar “Intermission» som ei overgang til del to. Ho «hoppar over» 25 år av livet sitt, men gir oss håp om at ho vil skrive om desse åra seinare.
I siste del av boka kjem barndomstraumene til syne og fører Jeanette inn i ein psykisk sjukdom som nesten tar livet av henne.
Ho finn adopsjonspapira sine i faren sine etterlatne ting og startar leitinga etter den biologiske mor si omtrent samtidig som ho møter psykoterapeuten Susie Orbach som blir den nye partnaren hennar.
Denne delen er svært spanande i tillegg til at det er så rørande; vil ho finne mora og kva vil det føre med seg?
Til trass for den på mange måtar forferdelege oppveksten, klarer Jeanette å få fram sympati også for adoptivforeldra, og forsonar seg med at det var slik det var.
Det er sjeldan at eg har vorte så berørt av ei bok som med denne, forhåpentlegvis vil ho bli omsett til norsk og da vil eg lese henne på nytt for å få med alle dei små nyansane.
I tillegg til det sjølvbiografiske er det veldig mange kloke refleksjonar her, til dømes om jakta vår på lykke, om gleda ved lesing (biblioteket var for ein stor del redninga hennar i mange år) og ho gir oss interessante blikk inn i arbeidarklasseliv i Manchester. Mangfaldige menneskeliv, livsglede, mot… ein blir styrka av å lesa denne boka!

Dei siste setningane: «Love. The difficult word. Where everything starts, where we always return. Love. Love`s lack. The possibility of love. I have no idea what happens next».

Omtalt av Kari Folvik